Metaforer for kognitiv terapi: En rettsak


Forestill deg en film om en rettsak. En litt spesiell ting med denne filmen er at du spiller alle rollene; begge advokatene, den tiltalte og dommeren. I rollen som statsadvokat ønsker du å bevise at den kritiske, negative tanken er sann og må tas hensyn til. Det er denne tanken som som handler om at noe er farlig, skummelt, risikabelt eller lignende. La det være sagt at i "saker med angst" får denne advokaten ofte mye spillerom. Dommeren hører mye på den. Forsvarsadvokaten, den som skal tone ned det farlige og skumle får ofte lite spillerom i "saker med angst". Den positive siden klarer ikke så ofte å si noe viktig.

Hvis forsvarsadvokaten sover på jobb kan det fort ende med at uskyldige blir dømt ! Dermed konkluderer dommeren, også spilt av deg selv, med at det er negative tankene er sanne og man har grunn til å frykte noe. Når dommeren i deg konkluderer slik blir resultatet ofte at du sperres inn i et fengsel. Av angst og unnvikelse. Kogntiv terapi handler om å styrke "forsvarsadvokaten" i deg selv.

Tenk deg at statsadvokaten har redegjort alle argumentene for at den

skumle tanken er sann. Tenk deg at du forsøker å gå i rollen som forsvaradvokaten. Du kan f.eks. stille deg selv brilliante spørsmål som

- "Hvordan kan man egentlig være så sikker på at de negative tankene er sanne?

- "Hva er det som tyder på at de negative tankene er usanne?"

- " Hva ville andre tenkt i samme situasjon?"

- "Hva ville man rådet andre til i samme situasjonen?"

- "Hva er det verste som kan skje her?"

- "Hva er det mest realistiske som kan skje?"

- "Hvilken tanke ville være mer realistisk enn den skumle tanken?"

Ved å stile slike spørsmål bidrar du til å belyse saken bedre, slik at dommeren i deg er i bedre stand til å fatte en besluning. Det som da kan skje er at du bruker dine rasjonelle og fornufige sider til å dempe følelser av angst og frykt. Du blir da ikke sperret inne i et fengsel av angst og unnvikelse !